Sjølkritikk og tida framover

Jeg har vært mye opptatt i det siste. Jeg har jobba mye med AFP og sikring av den, en god del med EU, og lest godt gjennom sakspapirer til Landsmøtet i Rød Ungdom. Jeg har også sett på mulige jobber og mulige studier etter at jeg slutter på Litteraturhuset. Og ikke minst, jeg har vært sliten.

Men nå er våren kommet, sevja stiger, hovedoppgjøret mellom partene i arbeidslivet er i gang, jeg begynner å vase småforelska rundt any second, og serien starta opp igjen forrige helg. Satan, hvor jeg elsker fotball! I den forbindelse vil jeg anbefalle alle som er glad i fotball å ta seg en tur på Litteraturhuset på førstkommende lørdag - da skal det handle om fotballitteratur og seriestarten. Arild Stavrum, Stig Elvis Furset og Tom Stalsberg kommer, kommer du? Hele herligheten begynner 18 sharp, sånn ca, og det koster nix nada å komme. Så hva venter dere på? Lørdag, klokka 18, selvfølgelig er det Litterære Fraspark dere venter på - og hvem vet, kanskje blir det noen overraskelser også? Følg med på linken over, vi vil avsløre mer etterhvert.

Ellers  vil jeg bare runde av med å ønske Roar Flaathen lykke til videre i kveldens forhandlinger om AFP, det kan han komme til å trenge.

AFP-kampen er solidarisk!

Ola Borten Moe hevder i dagens utgave av bla. Adresseavisa at LOs krav til en minst like god AFP-ordning er usolidariske overfor fremtidige generasjoner og for uorganiserte. Dette er, for å si som en vis mann en gang sa det, å ikke se bjelken i eget øye.

Det eneste direkte usolidariske i det hele, er hvordan politikerne klubba gjennom pensjonsreformen i første omgang og hvordan de nå forventer at arbeidsfolk som sliter med hardt arbeid livet gjennom skal godta å bli avspist med smuler. Det at Stortingsrepresentanter selv ikke viser måtehold og gjennomgår sine særdeles lukrative pensjonsordninger først, men i stedet ramponerer ordningen som burde sikre de som ikke KAN jobbe etter at det blir en ekstrem påkjenning fra de blir 62 og ut til 67, er usolidarisk. Det å fornekte at noen har mer krevende jobber fysisk er ikke bare feil, det er også usolidarisk overfor de som faktisk tar i et skikkelig tak uten at det spiller så mye inn på lønna. Er det usolidarisk å kreve at sykepleiere skal få én fordel i fordel til en med fysisk lettere jobb og like lang utdanning, er det det Ola Borten Moe? Å kalle et krav om at de som faktisk har de tyngste jobbene og som bærer samfunnet skal få slippe å jobbe seg i hjel skal få gå av 5 år tidligere for usolidarisk, DET ER USOLIDARISK DET!

Denne regjeringen som Borten Moe sitt parti Senterpartiet sitter i kaller seg rød-grønn og ble båret mye på hendene til fagforeningene inn i regjeringskorridorene. Det at de nå ønsker å ta fra de svakeste og fortsatt holder Gloria-Moria-løftet sitt om uendra skattetrykk i forhold til 2004 hellig, det minner om alt anna enn rødgrønt. Dette er første reelle situasjon hvor regjeringa har måttet bevise at de utgjør en ny kurst og et nytt alternativ, således synes de ikke å legge opp til oppgaven.

 

En anna påstand Borten Moe slenger ut i løse lufta er at ” Hvis LO får gjennomslag for sine krav, vil det aldri i verden være penger nok til at dagens unge kan gå av med en god AFP når de er 62”   Om ting hadde vært så enkelt at det Ola Borten Moe mente var sant, da hadde dette vært noe man kunne trodd på – men sånn er det nå en gang ikke. Situasjonen er at Norge har råd, mer enn råd. Dette er kun et spørsmål om hvor pengene skal tas fra. Det er ikke sånn at vi foreslår å brenne ned kirker heller bare fordi vedlikeholdskostnaden stiger år etter år, vi finner jo pengene et sted. Det hele er et spørsmål om politiske prioriteringer. Ungdom for AFP mener at det er uhørt at verdig alderdom prioriteres lavere enn et 20-millarders dyrt OL i Tromsø, og at en idé om et slik arrangement vitner om at det i aller høyeste grad finnes penger å ta av. I tillegg ser Ungdom for AFP på det faktum at pensjonsreformen gradvis innføres som et tiltak som en større trussel mot de framtidige pensjonistene enn det at dagens arbeidsfolk kjemper for ordninga si – vi ser det faktisk som to sider av samme kamp. Det er først og fremst dagens unge som vil få kjenne pensjonsreformens verste sider fullt ut – derfor oppfordrer vi i Ungdom for AFP om at unge også tar til orde for å videreføre ordninga med AFP, før de rekker å ta fra oss vår rett på verdig alderdom.

Ikke kødd med pensjonene våre, Svein Longva.

I dag (13. mars 200 klokka 09:00 kom beskjeden om at LO-leder Roar Flåthen bryter lønnsforhandlingene med NHO, det samme gjorde også YS-leder Tore Eugen Kvalheim. Resultatet av bruddet blir at årets lønnsoppgjør skal forhandles under Riksmeklingsmannen Svein Longvas oppsyn og orienterer om at forhandlingene først tar til igjen etter påske.

 
Dette bruddet var imidlertidig ikke uventet. Knut Bodding, leder av LOs forhandlingsavdeling, varslet tidligere denne uken dette bruddet. Det har ikke kommet klart frem hva som var årsak til bruddet i forhandlingene, men det er nærliggende å tro at kampen for Avtalefesta Pensjon (AFP) er en, om ikke hovedårsak, betydningsfull faktor for å utløse bruddet.

 
I følge Dagsavisens kilder i LO er faren for storstreik 50/50, noe som må sies å være et relativt negativt anslag på et så tidlig tidspunkt. Om det er sånn at man allerede etter forsøket på forhandling regner det som 50 % sjanse for streik, går man til Riksmeklingsmannen med en innstilling som vitner om omfattende uenighet mellom partene.

 
Det har av mange LO-forbund blitt konkludert med at AFP er årets viktigste kampsak og at man ikke kan gå inn på en dårligere ordning enn den man har i dag. Det at man nå må avbryte forhandlingene på noe som trolig er en svært klar uenighet om AFP. NHO-direktør Finn Bergesen jr. har tidligere gjort klart at NHO ikke akter å betale for at AFP skal holdes like godt som i dag, og peker til at dette er regjeringas, ikke NHOs, bord. ”Du går ikke i en skobutikk når du skal kjøpe melk. Du må gå til rette adressat”

 
Når Riksmeklingsmann Svein Longva får satt seg ned og diskutert med partene i ti dager til og fra nå etter påske, vil det være naturlig om han foreslår at AFP-kampen legges død ettersom det strider mot vedtatt politikk og at det vil være urimelig å kreve at arbeidsgiver dekker kostnadene som følger av å beholde ordningen sånn den er i dag. Dette kan ikke fagbevegelsen godta, kampen fortsetter – om nødvendig med streik.

 
AFP skal bestå – mobiliser nå!

Hva faen skjedde?

Mandag og tirsdag blogga jeg rævva av meg med FARC-posten og IRA-posten, virkelig jobba. Her ble kilder kryssjekka og vinkelsjekka og i det hele tatt sjekka ting grundig, ikke objektivt, men grundig. Onsdag jobba jeg relativt seint og hadde besøk og fikk derfor ikke posta den planlagte posten, den ligger her som kladd og irriterer meg. Torsdag var bare en lang og hard dag på jobb etterfulgt av litt møtevirksomhet utover kvelden som leda til at jeg ikke orka noe når jeg kom hjem, ikke bloggposting heller. I dag er det en lang og krevende dag på jobb for at vi skal klare å publisere Litteraturhusets program i tide, etter det er det hjem og få seg middag før det bærer av sted til Drammen for å holde one-liner-verksted for Ungdom mot EU. I morgen er det møte i valgkomitéen i Rød Ungdom, så jeg kommer hverken til å oppdatere med nye “Frihet eller faenskap”-poster i dag eller i morgen. Lørdag kveld er det bursdagsfest hos ei venninne, og planen er å ligge rett ut søndag å bare være skikkelig fyllesyk - jævlig reaksjonært kontra å framstille venstreekstremister som noe som kan være riktig og bra, men en jævlig effektiv måte å stenge verden ute for en stakket stund og bare kjenne seg selv leve…

Men på mandag er det ny uke, og nye muligheter for blogging. Inntil da, les en god bok og bare steng verden ute de neste to dagene, vi trenger fri en dag i ny og ne.

Frihet eller faenskap? Del 2 - IRA

Vi har kommet til del 2 i serien “Frihet eller faenskap?” her på bloggen, og dagens organisasjon er Óglaigh na hÉireann, eller Irish Republican Army om du vil, kanskje til og med IRA.

Det første møtet med det som senere skulle bli IRA var under Éiri Amach (det irske opprøret) i 1798. Da ledet organisasjonen United Irishmen et flere måneder langt opprør mot Protestant Ascendancy; anglikansk-britiske jordeiere og kirkemenn som på vegne av den britiske tronen styrte over den katolsk-irske majoriteten. Siste rest av opprøret ble knust i 1804 etter over 6 år med geriljakrig. Under opprøret mistet et sted mellom 15 000 og 30 000 som direkte følge av kampene, av disse sto United Irishmen for anslagsvis 1 500 døde soldater og 1 000 drepte sivile - resten sto den britiske regjeringshæren og lojalister til den engelske tronen for.

I perioden 1804 til 1858 var det relativt stille, med unntak av mindre opprør som Famine Rebellion i 1848 og noen få reformer som dreide seg stort sett om kampen for katolsk emansipasjon. Men 17. mars i 1858, mer spesifikt i Dublin, så Bráithreachas na Poblachta dagens lys. Denne organisasjonen stiftet av James Stephens skulle etterhvert få mye å si for den irske frigjøringskampen, organisasjonen var Irish Republican Brotherhood (IRB). Det første man skulle merke til denne organisasjonen var forsøket på å starte et opprør i 1867, et opprør som fra første steg gikk i retning helvete. I årene som fulgte søkte lederne i IRB støtte hos ledere i land som var fiendlig innstilt til Storbritannia i håp om at engelske styrker kanskje måtte ut i en krig og at Irland kunne løsrive seg på denne måten. Rundt 1880 kom man så fram til at det ikke så ut til at noen av Storbritannias fiender ville erklære krig og man vendte seg igjen til irer for støtte. Landagitasjonen var sentral for å vinne de irske husmennene over på sin side for frigjøring - frigjøring fra anglikansk-britiske jordeiere og frigjøring fra Storbritannia. Det var likevel i 1882 at man fikk øynene virkelig opp for denne organisasjonen, da den britiske ministeren for Irland, lord Frederick Cavendish, og hans sekretær Thomas Burke ble likvidert i Phoenix Park 6. mai av en utbrytergruppe kalt Irish National Invincibles. Etter dette utviklet IRB seg til å være mer en organisasjon for fremme av irsk nasjonalisme og republikanisme - helt til 1910 da nye vinder tok fatt i organisasjonen.

Vindene som i 1910 tok tak i IRB og ga det et progressivt spark i rævva var de samme gutta som var sentrale i påskeopprøret i 1916, altså gutter som Tom Clarke, Sean MacDermott og Pearse. I den samme perioden infiltrerte IRB Irish Volounters, og i strid med hva lederne til Irish Volounters ønsket, ble de IRBs væpna gren. Like i forkant av påskeopprøret kom det ledelsen for øre at en tredje organisasjon, nemlig Arm Saoránach na hÉireann eller Irish Citizen Army (ICA) - en fagforeningsmilits under ledelse av James Larkin og James Connoly, hadde konkrete planer om opptøyer. Da disse kunne skade det store opprøret, valgte man å trekke denne gruppa med seg også inn i IRB. ICA og Irish Volounters ble senere smeltet sammen til det som var det første samlede IRA. De tok navnet Óglaigh na hÉireann, The Irish Army, og var i realiteten smelta sammen i 1917, men offisielt var det først i 1919.

1919 markerte en ny epoke for kampen for irsk selvstendighet. I parlamentsvalget i 1918 erklærte de valgte representantene fra Sinn Féin at de ikke ville ta sine seter i parlamentet, men opprette et irsk parlament i Dublin. Innen parlamentet ble valgt, var flere av representantene fengslet og først i april i 1919 kunne det irske undergrunnsparlamentet tre i kraft for full maskin, ledet av Éamon de Valera. Samme år ble Michael Collins valgt til leder av IRB, noe som gjorde at mange irer anså ham som den irske republikkens leder, og som leder av “etterretningstjenesten” IRA. Dette var en av mange ting, som bl.a. at IRA erklærte England krig for uavhengighet, som utløste borgerkrigen mellom de to toppene etter at Collins godtok det anglo-irske traktat, et dokument som ga irene den irske republikken mot at de avsto Nord-Irland. De som støttet traktaten vant krigen etter et års kamp, Collins ble drept av en snikskytter og IRA sto plutselig uten leder etter å ha kjempet mot den irske republikken som de Valera ledet - IRA var ikke lenger den irske hær.

Etter borgerkrigen forsøkte man avvæpning, uten at det bar frukter. Etter delingen av den irske øya ble IRA delt i to, en irsk og en nord-irsk. Den nord-irske forsvarte republikanerne i nord, mens den irske hadde geriljaraid inn i nord. Rundt 5 år senere begynte IRA med bomber på engelsk grunn, dels for å unngå å skade egne og dels for å få et folkekrav fra engelske sivile om et samlet og fritt Irland. Dette fortsatte inn i 1940-årene, men opphørte da IRAs ledere innså at bombingen bare skapte forakt for IRA og stadig mindre sympati fra engelskmenn. I årene fra slutten av WWII og fram til slutten av 60-tallet ble den irske republikken formelt sett uavhengig og gjorde det vanskeligere for IRA å rekruttere nye medlemmer - helt fram til 1969…

Da vokste borgerrettsbevegelsen i Nord-Irland fram med krav om like rettigheter for irske katolikker og britiske protestanter. Demonstrasjonstog ble arrangert av irske katolikker og møtte ofte voldelige motdemonstrasjoner, uten at politiet mente motdemonstrantene gjorde noe galt. Til slutt tvang militær tilstedeværelse fra Storbritannia fram for å beskytte mot overgrep mot irske katolikker, noe de fleste irske katolikker nå godtok. Grunnen til dette var rett og slett at IRA ikke hadde forsvart dem når britiske protestanter og jaget irene vekk fra deler av Belfast, IRA hadde som følge av 68-erstemingen i Europa bestemt seg for å kjempe klassekamp på tvers av tradisjonelle skillelinjer i Nord-Irland - resultatet ble en fatal splittelse som kan være en viktig årsak til at Nord-Irland den dag i dag fortsatt er under Storbritannia.

I 1969 ble Óglaigh na hÉireann (Provisisonal Irish Republican Army, PIRA) opprettet, og tok den rolle det gamle IRA hadde hatt før andre verdenskrig. De ble heretter betraktet som det «offisielle» IRA. De ble republikanernes beskyttere, blant annet ved å opprettet såkalt «no-go areas», der politiet og den britiske hæren ikke fikk komme inn. Den mest kjente av disse var i Bogside i Derry, der en vegg med graffitien «You are now entering Free Derry» ble et symbol på motstandskampen. Motstandskampen gikk ikke bare på å male vegger, i begynnelsen var målene for aksjoner og angrep først og fremst sikkerhetsstyrkene, som omfattet både politiet og militæret. Etterhvert begynte PIRA å ta i bruk samme midler som det gamle IRA hadde gjort før og under andre verdenskrig, nemlig rene terroraksjoner mot sivile mål. Det var særlig viktige deler av infrastrukturen, som elektrisitetsforsyningen og gassforsyningen, som ble pekt ut som mål, men kampanjen ble tidlig utvidet til også å rette seg mot tilsynelatende tilfeldige mål som butikker og busstasjoner. Terrorhandlingene ble utført både i Nord-Irland og i Storbritannia.

I 1997 inngikk PIRA en ensidig våpenhvile. Denne ble fulgt av britisk nedtrapping av den militære tilstedeværelsen i Nord-Irland, og legalisering av partiet Sinn Féin, som er svært nær knyttet til PIRA. I kjølvannet av denne våpenvilen oppsto Real IRA, en gruppe som har svært liten, om de fortsatt har noen, støtte i den irske befolkningen.

I tillegg til RIRA har man en gruppe som brøt ut etter en disputt på Sinn Féins landsmøte i 1986 om hvorvidt man Sinn Féins representanter skulle møte i det irske underhuset - denne gruppen dannet partiet Republican Sinn Féin med det tilhørende Continuity IRA. I likhet med Real IRA har denne organisasjonen liten eller ingen støtte i den irske befolkningen, og er i tillegg til dette på bl.a. USAs terrorliste.

Frihet eller faenskap? Del 1 - FARC

Denne uka skal jeg presentere en serie bloggposter omkring ulike organisasjoner som er svært omstridte, noen kaller dem terrorister mens andre igjen kaller dem frihetskjempere. Først ut er den venstreorienterte gruppen Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia – Ejército del Pueblo, blandt venner kjent som FARC - EP, eller bare FARC.

FARC som organisasjon oppsto rundt 1964 som den væpnede fløyen av det colombianske kommunistpartiet etter en lengre og brutal militær kampanje fra den colombianske regjeringa. Før det hadde den bestått av løst tilknyttete bønder som hadde blitt stemplet som kommunister av det liberale og det konservative partiet (som til sammen utgjorde den Nasjonale Front) og drevet fra gårdene sine i Marquetaliadalen etter at de forsøkte å danne autonome regioner uavhengige av regjeringen. Ingen kan vel si seg forundret over at regjeringen i dette tilfellet, som så mange andre ganger og i Latin-Amerika på den tiden, var støttet av USA. Båndene mellom den colombianske regjeringen og USA har i etterkant blitt omtalt som Plan Lazo, uten at vi skal gå nærmere inn på det.

FARC brøt senere med det colombianske kommunistpartiet og kaller seg nå den politiske strukturen i organisasjonen det hemmelige colombianske kommunistpartiet. Sent på 80-tallet stilte organisasjonen valglister som den Union Patriotica (UP) og stilte med en presidentkandidat til valget i 1990. Resultatet ble at i overkant av 3 000 medlemmer av UP, inklusive presidentkandidaten Bernando Jaramillo Ossa, ble regelrett likvidert av høyreorienterte para-militære grupper med mer eller mindre tilknytning til sikkerhetstjenestene, narkobaroner og til USA. Den politiske dialogen ble her ødelagt for svært lang tid, og en politisk løsning på problemet ble blankt avvist av USA og den colombianske høyresiden. På tross av dette har de to andre venstreorienterte militsene, Den Nasjonale Frigjøringshær (ELN) som er inspirert av Cuba og Folkets Frigjøringshær (EPL) som er inspirerte av Hoxha og Albania, forsøkt å forhandle om fred. Regjeringen har i disse tilfellene overbevist geriljaene om å legge ned våpnene, for så å angripe og drepe flest mulig.

FARC blir av vestlige medier kritisert for å ha befattelse med narkotikaproduksjon, noe som også er sant. Likevel er det en viktig presisering at der vestlige medier framstiller det som om FARC faktisk produserer narkotikaen, er det faktisk snakk om at de presser de rike narkobaronene for å ikke brenne avlingene - en skatt på alle ledd i produksjon og salg, fra gjødsling til salg av rein kokain. Dette øker produksjonsprisen og gjør det også mindre attraktivt å produsere, sånn sett vil det ut fra markedsøkonomisk tenkning bli mindre etterspørsel ettersom prisene stiger og FARC bidrar da til mindre narkotikaproduksjon. Men at de økonomisk skor seg på industrien er i seg selv forkastelig, selv om bildet er langt mer nyansert enn hva media vil ha det til.

FARC har en anslått militærkapasitet på 20 000 stridsdyktige og har et rykte på seg for å drive kidnappinger i stor stil. Dette er stort sett av narkobaroner som ikke betaler skatten FARC har avkrevd dem for, men unntakene finnes. Den tidligere presidenten og presidentkandidaten Ingrid Betanocourt er i fangenskap hos FARC per i dag (3. mars 200 og var takket være forhandlinger gjennomført av Venezuelas president Hugo Chavez nær løslatelse… Men så ombestemte den colombianske presidenten Uribe seg og valgte å nok en gang gå bort fra forhandlingslinja.

Situasjonen har nå toppet seg ved at Uribe, tross stadige løslatelser og progresjon i forhandlingene, i dag morges beordret bombing av stillinger i Equador og å sende inn styrker for å drepe angivelige FARC-medlemmer.

“Who’s the big bad wolf in Colombia?”

“Israel ønsker fred”

I alle fall var det påstandene til Siv Jensen når hun dro på besøk til Israel i forrige uke. Sånn sett kunne det vært spennende om hun fortsatt sitter med det inntrykket i dag, da er hun i alle fall blind, døv, dum og i det hele tatt!

Bakgrunnen for dette er gårsdagens uttalelser fra viseforsvarsminister Matan Vilnai, som sier med det tydeligste språk mulig for en israelsk toppolitiker hva han ønsker for palestinerne;

“Med et økende antall raketter og ved at omfanget av angrepene vokser leder de seg selv inn i en større «Shoah», fordi vi kommer til å bruke vår styrke på alle måter vi mener er passende, enten det er luftangrep eller på bakken”

I og for seg virker ikke dette som det drøyeste her i verden å si, men om man går inn på hva det hebraiske ordet “shoah” har blitt brukt som betegnelse på de siste 60 årene, under hele eksistensen til den israelske stat, blir det brått mer interessant - “shoah” har nemlig blitt brukt som lite annet enn betegnelse for en anna tragisk historisk hendelse “Holocaust”. Ord blir fattige.

En ting er å bruke det ordet for å betegne noe annet enn Holocaust, det bidrar bare til å svekke den historiske betydningen av ordet. Slike ord kaster man ikke løst rundt seg, selv om informasjonsrådgiverne til den israelske regjeringen nå prøver å moderere uttalelsen til å bety katastrofe, på tross av at ytterst få, om noen, har brukt det på den måten på dette nivået etter WWII.

Å se dette som en enkeltstående uttalelse fra israelske toppolitikere er ille nok, men det fører seg dessverre inn i en rekke av slike uttalelser. Israels hærsjef Dan Halutz uttalte til El Pais 28. juli 2006 før bombinga av Libanon at han ville

“bombe landet 20 år tilbake i tid.”

Noe som i seg selv er en svært drøy uttalelse med henvisning til sist Israel bomba Libanon til småbiter.

En så aggresiv holdning som skinner igjennom i disse utsagnene vitner lite om fred, eller hva synes du Siv?

Hva er’e vi gjør der?

Torstein Dahle og Erling Folkvord fra Rødt lhar levert en meningsmåling til lederen for Stortingets utenrikskomité, Olav Akselsen fra AP. Rødt ønsker at norske styrker hentes hjem fra Afghanistan, og ifølge spørreundersøkelsen, som er utført av Sentio på oppdrag fra Rødt, er over halvparten av befolkningen mot å sende 150 nye spesialsoldater til krigen i Afghanistan fom. mars.

Erling Folkvord har i dag blitt kritisert for å ha sammenlignet situasjonen i Afghanistan med situasjonen i Norge under WWII. Nå skulle jeg ønske vi snart kunne kommet oss videre fra argumentasjonen med “gutta på skauen”, men når gamlingene først er ute og åpner kjeften… Sitatet som vekker denne harmen er;

“Norge deltar i en USA-styrt okkupasjon som i sum er mer brutal enn den forferdelige tyske okkupasjonen av Norge. Det norske folk har selv erfaringer med å bli okkupert, og nå må vi ta på alvor at det er vår regjering som opptrer som okkupasjonsmakt.”

Olav Akselsen svarer på anklagene;

“For det første deltar ikke Norge i en okkupasjon. Vi er invitert av den afghanske regjeringen og er støttet av et enstemmig Sikkerhetsråd. Dessuten er våre intensjoner er noe helt annet enn hva som var intensjonen til nazistene.”

Utifra dette synes jeg at det er Akselsen som er drøy! Vi er invitert av den afghanske regjeringa USA satte inn etter invasjonen og som ble sittende etter at forrige valg i praksis gikk i dass og at Sikkerhetsrådet støtter okkupasjon endrer heller ikke et faktum. Det er ikke et FN-organ som definerer hva som er okkupasjon, men folk i landet som har utenlandske styrker innafor egne grenser. Det finnes en afghansk opposisjon, og mye av den skyldes USAs allierte i Afghanistan. Okkupasjonen håndheves med hjelp av lokale krigsherrer som i flere tilfeller er VERRE enn Taliban, sånn bygger du ikke en nasjon og en regjering med slik støtte er ikke en folkets regjering. Dette er okkupasjon, uansett hva Sikkerhetsrådet finner det for godt å mene. Quislingregjeringen ønska jo også tyske soldater velkomne, men det hindrer oss jo ikke i å kalle perioden for en periode under okkupasjon?

Hva var intensjonen til naziene? Imperialisme er et nøkkelord. USAs krigføring er også en imperialistisk krigføring på jakt etter olje, allierte og kontroll over utenlandske forhold som kan påvirke situasjonen hjemme, forhold som KAN påvirke. Likevel, makt er en viktig drivkraft og imperialismen er en felles intensjon som naziene og USA har til felles.

Men uansett, å kaste et lands styresett for å påtvinge sine kulturelle å politiske verdier kan ikke rettferdiggjøres av noen som helst intensjon. Folkemord er så sin sak, men politisk dissens er ikke legitimt som begrunnelse for invasjon av et non-aggressive land.

Har du lyst til å betale en 10′er ekstra for å gå på kino?

Jeg vil i alle fall ikke det! Men om kulturmomsutvalget får viljen sin, kan det fort bli virkeligheta. Det foreslår nemlig å innføre en moms på 8 % på billetter til opera, teater, kino, idrettsarrangementer, you name it - kultur skal momsreguleres! Jeg har vel aldri vært mer enig med liberalere som Adrion enn i denne saken, moms er i utgangspunktet en uting fordi det skaper et enormt papirarbeid som koster en formue å drifte og i denne saka er det også grunnleggende usosialt. Et påslag i prisen her vil føre til at færre kan nyte godt av kulturelle tilbud og idrettsarrangementer, for alternativet er mindre overskudd, kanskje til og med underskudd, for arrangørene - noe de aldri vil godta ettersom det vil bety kroken på døra for mange.

Her har regjeringa en klar oppgava foran seg! Dette kan ikke innføres!

Når skal jernbana tas seriøst?

VIRKELIG! Hva faen er greia med at tog står hele jævla tida uten å komme seg fra A til C, og fra tid til annen kan jo A til B også framstå som et kjempeproblem for NSB og Jernbaneverket.

Er det ikke signalkabelene, så er det kontrollanlegget. Er det ikke det heller kan det også være feil på linjen, eller rett og slett en sikring som har gått for n’te gang den uka. Det sies at problemet er for lite personale i sektoren, men det er så sjelden at det er årsaken at det er helt latterlig å bruke som argumentasjon! Klart at det burde vært flere ansatte der, men det er fortsatt ikke det grunnleggende problemet.

Det grunnleggende problemet er at jernbanen har vært nedprioritert så altfor lenge. Man kan si at det satses på jernbane nå, men enhver “satsing” på jernbane som ikke innebærer å gi en heftig pott til å dekke vedlikeholdsetterslepet de siste 30 årene kan avskrives å være en satsing. Vi trenger en satsing, og da må vi i alle fall ha dekka inn det vi ligger bak skjemaet for progresjon.

Ikke bare blir det lettere å gjennomføre  satsinger, det vil også gå ann å stole på at det går tog når det skal. Ingen forventer at et veikryss skal stå uten tilsyn og vedlikehold i en 20 års tid…

Ellers vil jeg utfordre bla. en rødblogger som har holdt kjeft altfor lenge, Bjørnar Berge,  til å blogge om utfordringene for det moderne Norge og for samferdsel spesiellt. Ellers vil jeg utfordre alle andre til å kaste seg på debatten.