Som har visjoner for hvordan stat og livssyn skal forholde seg til hverandre i tida som kommer. Jeg vet at det finnes medlemmer av Arbeiderpartiet, tillitsvalgte i Arbeiderpartiet, som er uenige med linja som Trond Giske har trukket opp og som ønsker et fullstendig brudd mellom stat og kristendom.
Statsreligion er noe som ikke hører hjemme i Norge anno 2007, ingen av landene vi liker å sammenligne oss med, f.eks. USA og Sverige, har statsreligion i dag. Det første landet hvor staten fremhever en religion er derimot Iran, et land de fleste nordmenn ikke ønsker å assosiere seg med når det gjelder menneskerettigheter. Det å selv velge livssyn er forankret i menneskerettighetene, menneskerettigheter Norge har gått med på å håndheve. Det å fremheve et livssyn framfor noe annet vil nødvendigvis legge føringer for folks valg av livssynsmessig tilhørighet. I dagens multikulturelle samfunn er ikke en slik praksis noe anna enn forkastelig, det har også FN påpekt ovenfor Norge.
Folkekirken likeså, den gir enkelte livssyn uberettigede privelegier.
Et vanlig argument som møter oss som vil avskaffe statsreligionen, er dette med folkekirken og vår kristne kulturarv. Vel, for å sette det på spissen og snakke om norsk historie og kristendom så ble vel ikke landet kristna på en måte som må kunne sies å være lett seg å svare for på dommens dag, ikke engang foran en tilgivende Gud. Kristning med sverd, tro eller dø.
Likestillingssaken; Hva har kirka bidratt med der? Jeg tror at utrolig mange nordmenn vil svare likestilling om de blir spurt om hvilke verdier som er viktige for dem. Den kampen har ikke blitt kjempet av kirka, det skal i alle fall være sikkert.
Demokrati og åpenhet er jo angivelig viktig for den norske kirken, men likevel er det kun 3-4 % som stemmer ved kirkevalgene. Slike ting gjør at man spør seg om hvor stor andelen troende i statskirka faktisk er? Er antall troende medlemmer større i statskirka enn hva det finnes troende kristne utenfor statskirka? Jeg tviler.
Folkekirken, kan man styre en kirke fra ei regjering som er godtatt av et stortingsflertall og kalle det en folkekirke? Naturligvis, men det blir ikke en sannhet av den grunn. En folkekirke ville vært en kirke hvor flertallet av befolkningen var aktive deltagere, både ved gudstjenester og i kirkas demokratiske organer. Det er ikke slik i dag, og jeg tviler utrolig sterkt på at det noen gang vil bli tilfellet.
I det hele tatt synes jeg det er skremmende å se at vi knuger på vår statsreligion, mens vi kan gå til krig mot land som også kjemper for å stifte religiøse stater. Vår statsreligion er en legitimering av religiøse stater, enten vi liker det eller ikke.
Altså er likestilling, demokrati og åpenhet viktig for nordmenn, men jeg sliter med å se at det er ting som vi har fra vår kristne kulturarv. Folkekirka er ingen folkekirke, men et statlig grep om en viss andel av landets kristnes frihet til å utøve sin tro og velge sine representanter.
Som et tankeeksperiment kunne det vært spennende å se hva som skjedde om alle statskirkas medlemmer hadde blitt utmeldt og så måtte fysisk melde seg inn på ny. Jeg for min del tror at de som hadde gjort det fysiske grepet hadde vært forsvinnende liten.
Derfor håper jeg at folk innafor Arbeiderpartiet også tør å være høyrøstede og uttrykke uenighet med Trond Giske i dette spørsmålet. Folkets frihet og menneskerettigheter er hva det står om.
I tillegg håper jeg at vi kan få en levende debatt om relgionens rolle i dagens Norge. Dette er en brannfakkel, det er opp til alle som er uenige med meg å slokke den.
Ingen kommentarer
Ingen kommentarer enda.
Kommentarer som RSS TrackBack Identifier URI
Kommentér
