Alle tenkelige goder OG lojalitet til sjefen OG kollegaene?

Er det mulig? Jeg mener, å ha lojalitet til arbeidsgiver og kollegaer gjennom lønnsoppgjøret. Er det teknisk sett mulig?

Prognosene, forståsegpåerne, økonomene og alle som bør mene noe om hva som vil skje i tariffoppgjøret til våren. Mange roper om kraftig lønnsvekst, og jeg mener; “Hallo? Hvem vil ikke ha det?” Likevel er det en anna sak som svært få av prognosene, forståsegpåerne, økonomene og alle andre vil ta opp til diskusjon og vurdering – saken knytta til retten på

AvtaleFesta Pensjon (bedre kjent som AFP-ordninga). Her krever en samla fagbevegelse at ordninga blir holdt på samme kvalitative nivå som den er i dag, tilpassa de som trenger det mest. Regjeringa og NHO rister på hodet av kravet, og ber i samme øyeblikk arbeidstakerne (igjen) utvise moderasjon under vårens lønnsforhandlinger i frykt for at norsk økonomi skal gå i dass om så ikke gjøres. Derfor har LO-leder Roar Flåthen, som seg hør og bør, varsla streik!

Konseptet med LO er jo at arbeidsfolk skal stå samla i kampen for bedre kår. Blir du kalt ut til streik, streiker du for alle. Eller gjør du det? Og gjør alle dine kollegaer det for deg? Enhver arbeidsgiver og sjef ønsker minst mulig avbrekk i arbeidet, og ønsker da heller ikke streiken velkommen. For arbeidsgiveren blir det da et spørsmål om hvem i staben som har lojalitet til ham øverst. Når streiken slår inn, er det sjelden et problem at folk i fagforeninga bryter “streikepåbudet”. Derimot har man “de skitne”, “de gule”, jævlig barn har også mangt et navn – “STREIKEBRYTERNE”, som da sverger sin lojalitet til arbeidsgiver, og da følgelig svikter slagkrafta ens kamerater hadde før streikebruddet.

Enhver ansatt uten bånd til en fagforening er en redningsbøye til arbeidsgiver og et potensielt skudd for baugen for fagforeningene, for å summere det kort. Men hvem vil du være på lag med? Kollegaene dine du står sammen med på jobben hver dag, for så sakte men sikkert kjempe for at alle skal få det bedre? Eller sjefen din du ser en sjelden gang nå og da, for så å få en rask bonus under bordet og være den eneste som nyter godt av det?

I dag kom en ikke overraskende nyhet på denne fronten. NHO (LOs motstykke) beklager seg fordi LO ikke bryr seg om at 1 million ikke-fagorganiserte arbeidsfolk i privat sektor ikke ser ut til å få tilgang på AFP. Joda, LO bryr seg – spørsmålet er hvorfor den ene millionen ikke bryr seg! For  det er jo åpenbart at de ikke gjør det, ettersom de fortsatt sitter på gjerdet uten å ta stilling til hvem de vil være på lag med, kollegaene eller sjefen. Her er det snart på tide å gjøre seg opp et valg. LO er i dag rundt 830 000 medlemmer og er i posisjon til å presse gjennom et krav om at ordningen ikke skal bli svekket. Om den ene millionen ikke-fagorganiserte i privat sektor hadde tatt seg orket med å betale den lille kontigenten, hadde LO vært på 1,8 millioner medlemmer, en enorm slagkraftig organisasjon som kunne fått bedra ting ytterligere. Men det bryr ikke denne millionen seg om kan det se ut til. Vi får se til våren hvem de er lojale ovafor – medarbeidere eller toppledelsen.

2 Kommentarer

Kommentarer som RSS TrackBack Identifier URI