… om klubben i mitt hjerte…
Jeg er nå tjue år, jeg har garantert hatt denne klubben i hjertet mitt halvparten av denne tida. Jeg kom til en verden med en klubb som nettopp hadde forlatt sin gullalder, og som var inne i det tredje av det som skulle bli 7 MAGRE år. For å si det som det sies på den uavhengige supportersiden “Vålerenga på nett“:
“I 1986 hadde 22 spillere non-amatør kontrakt, noe som måtte halveres før 87-sesongen. I 1987 ble klubben begjært konkurs, men ble redda på overtid. I 1989 ble klubben av økonomiske grunner delt i tre. VIF Fotball ble det nye navnet på fotballlaget. I 1990 rykka VIF ned etter 14 sesonger på rad i eliteserien, og redda seg med et nødskrik fra ytterligere nedrykk i 1992.”
Etter dette fulgte en tur opp og ned i mente som skulle vare i rundt 10 år. For å summere kort fra den treffende beskrivelsen om de neste ti åra som, du gjetta riktig, er å finne på vpn.no.
“Tidsepoken var prega av ekstreme svingninger fra avgrunn til topp. Først Vidar Davidsens trenerperiode, som endte med cupfinaleseier i 1997. Underveis også århundrets økonomiske redningsaksjon og investorenes inntog i 1995. Deretter kom Drillo-effekten som overbevisende redda klubben fra nedrykk i 1998. Underet i Istanbul, der VIF kvalifiserte seg til kvartfinale i cupvinnercupen, var det store høydepunktet. Men etter to tunge sesonger med mange dyre spillerkjøp, ble det nedrykk etter det stormfylte gjørmeslaget mot Sogndal. Rekdal tok over som trener i 2001, og førte klubben dit den hører hjemme. I 2002 tok Vålerenga hjem sitt tredje cupmesterskap, men året etter måtte Vålerenga ut i tidenes mest nervepirrende kvalikkamp mot Sandefjord. Perioden ble ellers prega av offentlig krangel og skittentøyvask i klubbens stell og styre. Bøter og poengtrekk fra NFF var også en kjenningsmelodi.”
Likevel er det en bolk av det som gjengis på siden som vekker minner i meg. Jeg skal ærlig innrømme at det faller en tåre nå når jeg leser det, dette er et øyeblikk som får gullet fra 2005 til å se ut som noe man kan finne i blandaavfallet. Datoen er 22. november 2003 - stedet var Valhall. Pokker heller, vpn.no beskriver dette på den best mulige måten.
“Flere mener at Vålerengas viktigste kamp i nyere historie sto i Vallhall 22. november 2003. Vålerenga Fotball skulle virkelig etablere seg i Tippeligaen dette året, men unngikk istedenfor nedrykk og økonomisk katastrofe med en hårsbredd. Det var enda mer som sto på spill i andre kvalifiseringskamp i Vallhall mot Sandefjord, enn det var i 2000 da Klanen sto lamslåtte igjen på Ullevaal. Nå var det ikke bare nedrykk det sto om, men også en radering av fotballavdelingen sportslig og økonomisk. 5-3- kampen sto ikke i stil med resten av sesongen. Heller ikke avansementet til UEFA-cupens tredje runde bare fem dager senere. DET MAGISKE ØYEBLIKKET som enhver Vålerenga-patriot vil huske resten av livet, skjedde denne lørdagen da uret viste 83.58: Resultatet var 3-3 og gutta måtte score for å unngå katastrofen. Kjetil Rekdal tok et frispark som han dundra i tverrliggeren. Ballen gikk ut til Jonas Krogstad som heada den videre rett foran mål. Der sto David Hanssen og beina ballen over streken. Vallhall eksploderte. Følelsene tok fullstendig overhånd, og Hanssen storma mot Klanen, klatra over gjerdet og kasta seg inn blant elleville supportere.“
Alt etter dette er historie. Likevel, i Våler’enga vet vi at ting fort kan snu over natta. Derfor vil jeg påstå at vi i Klanen er utstyrt med landets største og mest herdede fotballhjerter. Denne posten kan kun rundes av på én eneste måte.
4 Kommentarer
Kommentarer som RSS TrackBack Identifier URI
Kommentér
Vakkert…. Takk
*myk i blikket*
Jeg blir ikke så myk i blikket av det, mer slørete.
Vålerengen tøfler videre, men Skeid vil alltid være best i byen
Nå skal ikke vi i Våler’enga vitse så alt for mye med nedrykk, men ovafor Skeid går jo det fint.