Denne uka skal jeg presentere en serie bloggposter omkring ulike organisasjoner som er svært omstridte, noen kaller dem terrorister mens andre igjen kaller dem frihetskjempere. Først ut er den venstreorienterte gruppen Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia – Ejército del Pueblo, blandt venner kjent som FARC – EP, eller bare FARC.
FARC som organisasjon oppsto rundt 1964 som den væpnede fløyen av det colombianske kommunistpartiet etter en lengre og brutal militær kampanje fra den colombianske regjeringa. Før det hadde den bestått av løst tilknyttete bønder som hadde blitt stemplet som kommunister av det liberale og det konservative partiet (som til sammen utgjorde den Nasjonale Front) og drevet fra gårdene sine i Marquetaliadalen etter at de forsøkte å danne autonome regioner uavhengige av regjeringen. Ingen kan vel si seg forundret over at regjeringen i dette tilfellet, som så mange andre ganger og i Latin-Amerika på den tiden, var støttet av USA. Båndene mellom den colombianske regjeringen og USA har i etterkant blitt omtalt som Plan Lazo, uten at vi skal gå nærmere inn på det.
FARC brøt senere med det colombianske kommunistpartiet og kaller seg nå den politiske strukturen i organisasjonen det hemmelige colombianske kommunistpartiet. Sent på 80-tallet stilte organisasjonen valglister som den Union Patriotica (UP) og stilte med en presidentkandidat til valget i 1990. Resultatet ble at i overkant av 3 000 medlemmer av UP, inklusive presidentkandidaten Bernando Jaramillo Ossa, ble regelrett likvidert av høyreorienterte para-militære grupper med mer eller mindre tilknytning til sikkerhetstjenestene, narkobaroner og til USA. Den politiske dialogen ble her ødelagt for svært lang tid, og en politisk løsning på problemet ble blankt avvist av USA og den colombianske høyresiden. På tross av dette har de to andre venstreorienterte militsene, Den Nasjonale Frigjøringshær (ELN) som er inspirert av Cuba og Folkets Frigjøringshær (EPL) som er inspirerte av Hoxha og Albania, forsøkt å forhandle om fred. Regjeringen har i disse tilfellene overbevist geriljaene om å legge ned våpnene, for så å angripe og drepe flest mulig.
FARC blir av vestlige medier kritisert for å ha befattelse med narkotikaproduksjon, noe som også er sant. Likevel er det en viktig presisering at der vestlige medier framstiller det som om FARC faktisk produserer narkotikaen, er det faktisk snakk om at de presser de rike narkobaronene for å ikke brenne avlingene – en skatt på alle ledd i produksjon og salg, fra gjødsling til salg av rein kokain. Dette øker produksjonsprisen og gjør det også mindre attraktivt å produsere, sånn sett vil det ut fra markedsøkonomisk tenkning bli mindre etterspørsel ettersom prisene stiger og FARC bidrar da til mindre narkotikaproduksjon. Men at de økonomisk skor seg på industrien er i seg selv forkastelig, selv om bildet er langt mer nyansert enn hva media vil ha det til.
FARC har en anslått militærkapasitet på 20 000 stridsdyktige og har et rykte på seg for å drive kidnappinger i stor stil. Dette er stort sett av narkobaroner som ikke betaler skatten FARC har avkrevd dem for, men unntakene finnes. Den tidligere presidenten og presidentkandidaten Ingrid Betanocourt er i fangenskap hos FARC per i dag (3. mars 2008) og var takket være forhandlinger gjennomført av Venezuelas president Hugo Chavez nær løslatelse… Men så ombestemte den colombianske presidenten Uribe seg og valgte å nok en gang gå bort fra forhandlingslinja.
Situasjonen har nå toppet seg ved at Uribe, tross stadige løslatelser og progresjon i forhandlingene, i dag morges beordret bombing av stillinger i Equador og å sende inn styrker for å drepe angivelige FARC-medlemmer.
“Who’s the big bad wolf in Colombia?”
1 kommentar(er)
Kommentarer som RSS TrackBack Identifier URI
Kommentér
[...] Frihet eller faenskap? Del 1 - FARC [...]