Faglig kamp innafor EU – som å løpe maraton i toalettskåla?

Differensiert arbeidsgiveravgifter, skattetrykk, rentepolitikk, arbeidsmiljølovgivning, tariffoppgjør og kampen mot sosial dumping – alle viktige saker for den norske arbeiderbevegelsen. Men er dette kamper som kan tas innafor EU, eller? Kanskje til og med EØS er et hinder?

EUs fire friheter skal som kjent alltid stå i høysetet, og de fire helligdommene “fri ferdsel av varer, kapital, tjenester og arbeidskraft” er dermed et konstant moment norsk fagbevegelse må ta med seg i dagens samfunn. Særlig er det punkt tre og fire i min oppramsing som må trekkes med i regnestykket på en anna måte enn før Norge gikk inn i EØS i ‘92. Der arbeidsinnvandring tidligere var en variabel etter hva som var hensiktsmessig for vanlige arbeidsfolk for å ikke øke arbeidsledigheta, den frie ferdselen av tjenester var nærmest ikke-eksisterende og da var det også en faktor som gjorde lønnsforhandlingene tryggere gjennom felles kjennskap til kultur, arbeidslovverk etc.

“Aldri mer hemmende markedsvridning” tenkte EU, og fratok Norge muligheten til å praktisere differensiert arbeidsgiveravgift- et glimrende verktøy for å skape nye arbeidsplasser i distriktsnorge og der folk bodde, rett og slett gjøre driftskostnadene for bedriftseierne litt lavere enn om bedriftene etablerte seg sentralt. Etter at dette tiltaket ble avviklet, har vi sett en raskere økning i graden av sentralisering og fraflytting fra distrikene. Folk har ikke lenger rett på jobb der de bor, det kan rett og slett ingen regjering gi dem mens Norge er med i EØS.

“Svenske lønninger i Sverige” var parolen bak de svenske medlemmene av Byggnads, en av Sveriges største fagforeninger, da de gjennomførte en blokkade av en byggeplass i det lille tettstedet Vaxholm – dette har senere blitt kjent som Vaxholm-Laval-saken. Grunnen for konflikten var i korte trekk at et latvisk byggefirma ved navnet Laval oppretta et datterselskap i Sverige som leide inn bygningsarbeidere fra moderselskapet i Latvia og ga disse latviske arbeidsrettigheter og tilsvarende lønninger. Byggnads medlemmer blokkerte all ferdsel inn og ut av byggeplassen og det hele endte med at Lavals datterselskap gikk konkurs og Byggnads ble stevnet for EU-domstolen av Laval. Byggnads hadde forholdt seg til svensk arbeidslivsjuss, men tapte rettssaken.

Vi har etter dette fått understreket at dette er EUs tiltenkte tolkning i det som er kjent som Rüffertsaken.

Begge disse sakene har vært uttrykk for vilje til å kjempe mot sosial dumping og underminering av fremarbeida faglige rettigheter. En anna tilfelle hvor kamp mot sosial dumping har vært oppe i EU-domstolen var i det som ganske enkelt refereres til som Luxembourg-dommen. Her var stridens kjerne hvorvidt kravet om allmenngjøring av tariffavtaler var i strid med EUs regelverk. Luxembourgs krav ble blankt avvist, og dette kan skape etterdønninger i hele Europa- også i Norge.

To av de viktigste midlene mot sosial dumping og for sikring av faglige rettigheter har dermed blitt fratatt fagbevegelsen og dens kampfeller. Konsekvensen av dette er at fagbevegelsen sitter igjen med verktøyet streik, mer eller mindre som siste verktøy, et verktøy som blir svekket i stadig større grad, ikke nødvendigvis av EU, men også fra nasjonalt hold.

I år var det antatt at det ville bli flere streiker, både grunnet at lønnskravene var satt høyt, at dette var fagbevegelsens første egentlige mulighet for å uttrykke hva de mente om pensjonsreformen og på toppen av hele kaka skulle temaet om avtalefesta pensjon opp i lønnsforhandlingene. Under forrige hovedoppgjør var det primært lønn som var tema, kravene var lavere, og likevel var det tett opp til generalstreik med streik i transport-, helse-, og finanssektoren. Det underbygger påstanden om at muligheten for å ta ut streik har blitt svekket, gjennom at fagbevegelsen begynner å bli usikker på hva man har å kjempe faglig kamp med.

Trusselen fra øst, som Carl Ivar Hagen i sin tid refererte til, er et holdepunkt også norsk fagbevegelse må ta innover seg i årene som kommer. Selve arbeidsinnvandringa er ikke en trussel i seg selv, trusselen fremmes av oppdragsgiverne og oppstår når man ikke har midler å møte den med. Et nærmere bånd mellom Norge og EU vil bare forsterke denne tendensen. Så lenge dommene i EU-domstolen ikke faller for nye lovtekster, noe som trolig ikke vil skje, vil opprinnelseslandsprinsippet stå like fast og underminere rettigheter framkjempa gjennom et århundre.

At Norge har behov for arbeidskraft er også noe vi må ta med i betraktningen, arbeidsledigheta er historisk lav og det norske lønnsnivået er i europeisk målestokk høyt. Til sammenligning ligger også prisene relativt høyt i europeisk målestokk, og etter justering for levekostnader er ikke norske lønninger så mye høyere enn i resten av vest-Europa. Altså er det nærliggende å tro at fremmedarbeidere også trenger samme lønnsnivå for å kunne leve her? Eller er det sånn at man ønsker å gjøre de til andre klasses arbeidere og innbyggere?

Spørsmålet er altså, skal vi være solidariske med norske og utenlandske arbeidsfolk, eller skal vi rett og slett godta tjenestedirektivet? En ting er i alle fall sikkert, faglig kamp og faglige rettigheter vil få det langt tøffere om direktivet går gjennom i Stortinget.

2 Kommentarer

Kommentarer som RSS TrackBack Identifier URI